Røros i mitt hjerte.

Ikke noe sted er som Røros - i mitt hjerte da. Jeg elsker den vakre Bergstaden og vender stadig tilbake dit. Både fysisk og i drømmer. Min mormor , Solveig, ble født der en stormfull novembernatt i 1896. Hun var nr 12 i barneflokken og et elskelig lite barn. Så ble det sagt. Den staute mannen i klassiske Røros-klær er min mormor sin farfar Jens Pedersen Guldal f. 10/12-1818 og død 29/5-1877. Jens Var småbruker og bygningsarbeider ved Verket på Røros. Han giftet seg 28/7-1848 med Kari Olsdatter Vold ( 1824 - 17/5-1863). Om deres eksteskap vet man ikke så mye. Bare at de fikk først 3 barn : Elisabeth f. 1848 død 12 år gammel i 1860, Ole ( min oldefar ) f. 1852 d. 22/7-1922 og Peter f. 1860 d.1931. 10.5. 1863 fødte Kari tvillingene Cato og Edvard. Det var nok en fryktelig fødsel for det gikk så altfor galt. Kari , min tippoldemor, døde 17.5.1863 og tvillingene 1. og 2. juni 1863. Stakkars Jens som da satt igjen alene med to barn og i løpet av 3 år hadde mistet både sin kone og tre barn. Ole min oldefar ble derfor oppfostret hos sine besteforeldre på morssiden -Lisbet og Ole Pedersen Brynhildsvold. Han forkortet navnet til Vold. De bodde i Tufta på Røros og det var herfra Ole spant sine drømmer om å reise bort og "bli til noe". Den ganger var det som regel en vei og det var ned i gruvene. Men Lisbeth ville ikke at dattersønnen skulle ende opp der og sto på for at han skulle få seg lærdom. Ole dro til Kæbu hvor han tok lærereksamen. Han jobbet som lærer i områdene rundt Røros til å begynne med. Men det var på Røros - barneskolen - hans livslange gjerning lå. Han jobbet som lærer der til 1.juli 1922. Han giftet seg i 1875 med Johanna Maria Jonsdatter (H)Aas f. 1853 d. 1928.
Det blir historie av slik stoff som dette. For Ole utrettet så utrolig mye i sitt 70 år lange liv. Han rakk så mye og hans mest lojale og trofaste støttespiller gjennom alle år var hans kone Johanna. Ifølge bestemor var hun verdens snilleste og mest rolige menneske. Han kunne sikkert ikke fått utrettet så mye om det ikke var for henne, som alltid sto sammen med han, støttet og hjalp, lagde kaffe og mettet munner og tok imot folk til alle døgnets tider. Ole ville hjelpe alle og han syntes synd på alle de som hadde lite. Han ville så gjerne dele det han hadde med dem. De var det mange av på Røros den gangen. Og Ole gav ; mat, klær og ved. Johanna , iflg. bestemor, satt ofte oppe til langt på natt og bøtte klær og stoppet sokker. Noen ganger gråt hun. De hadde ikke overflod selv, men likevel ga de av hjertet. Jeg er stolt over denne arven og bærer den dypt i mitt hjerte. Takk til Ole og Johanna for alt det flotte de gjorde - for det sosiale engasjementet de hadde. For RAUSHET og OMSORG og at de ga liv til det mennesket som betydde så mye for meg i min oppvekst - kjæreste bestemor Solveig.
Skulle ikke forundre meg om jeg kommer til å skrive mer om Røros her.....