Fra Bergstaden Røros fra vidda der nord,
som ungjente dro du avsted
ja ungt var blikket -med smil om munn
en fjellblomst - lita og sped.
Til Hedemarksbygdene ferden gikk
her skulle du plantes om.
Her skulle du leve - og feste rot
og møte de dager som kom.
Din barndom var frihet i enkle kår
men hvor kunnskap og vidd var stor
Din far, som var lærer , var myndig og streng
Men du var jo bare yngstebarn selv, i oppvekst hos far og mor.
Du møttes med de med erfaring og mot
som vel hadde selvtillit stor
selv var du bare vidunderlig ung,
mens du år etter år ble mor.
Kan hende det ikke alltid var lett
å holde fasaden god
Å verne sitt hjem mot kritiske blikk
ung, uerfaren om andres skikk
å opptre med sikker ro.
Om barneflokken den økte jevnt
ja plikter og ansvar var med.
Hvor fikk du vel styrke- hvor fikk du mot
og våpen å kjempe med.
Kan hende mang en stille stund
når dagen gikk over til kveld,
Da gikk dine tanker og lengsler dit nord
til barndommens vidder og fjell.
Fra der fikk du styrke - fra der fikk du mot,
etter Bergmannens harde liv.
Men vingen var stekket til videre flukt-
du var bundert som mor og viv.
Vi takker deg kjære, for styrken du fikk
til å verne om det som var ditt.
Og også fjellbyen langt der nord
Som gav deg den arven og lettet din fot-
i hverdagens mas og slit.
Vi minnes deg mor fra vår barndoms tid
så ung, så glad og så lett -
i sang og i idrett, i lek var du med -
Så rask i foten - du sprang av sted - som en ungjente
mest å se.
Ja håret det grånet - kinnet ble blekt
og gangen så smertefull tung
men fjellvidda's friske fornyende vind
den sang jo bestandig i hennes sinn
og derfor hun alltid var ung.
Aud Jorunn Ingvoldstad f. Jensen 26. mai 1916
