Tuesday, May 29, 2007

Søte minner ....

Du inderlig kjære veranda hvor jeg har så mange gode minner i fra... Det er barndommen's utsikt, det kjente kjære som lyser mot meg på dette bildet. Det er så vemodig og godt, litt sårt og ugjenkallelig forbi. Så mange timer vi tilbrakte her - mor, far, Kjetil, Erik og meg .... og før det bestemor og bestefar som bodde i annen etasje..onkel Kjell var også der og alle disse minnene strømmer over meg ved synet av denne utsikten. Jeg kan se kirka i Brumunddal i bakgrunnen, Skreiafjella og nedi der et sted Mjøsa ...og dal'n som vi sa. Det er barndom med gode kjærlige foreldre og en verden så full av godhet og nærhet at jeg tror jeg var priviligert. Vi var mange unger som vokste opp den gangen og vi hadde Øverkvernsvegen å utfolde oss i. Vi trengte ikkemer og Nordåsvegen var skummel og full av de "store gutta" som var utrolig umulige i mine øyne. På andre siden var Kirkevegen og den var også forbudt område for oss. Det vil si når det var begravelse for den gangen var ikke kirka i Brumunddal bygget og begravelsesfølget gikk fra bedehuset litt lenger ned og opp til kirkegården. Når alle oppkjørselene var dekket av granbar, da visste vi at det skulle være begravelse. Vi fikk ikke lov å oppholde oss i vegen når følget kom !! Absolutt ikke !! Men gjett hvem som lå i grøftene eller satt og fulgte med ?? Jo vi og fantasiene løp løpsk med oss over alt dette litt skumle som foregikk på kirkegården.Kanskje ble man preget av det - ikke vet jeg, men minnene lever og de kommer til meg når jeg se en sånn utsikt som denne : fra en veranda på et hus i Brumunddal ......takk til alle dere jeg vokste opp sammen med : May , Morten , Steinar ( som så trist døde da han bare var 35 år ) Rakel, Anny, Bodil, Kirsti, Marianne, Brit , Jonsdalsgutta, Steinar Hestsveen og alle de andre. Vi hadde det godt i Brumunddal den gangen ikke sant ?


Friday, April 20, 2007

TIL MINNE OM SOLVEIG FRA RØROS.....


Fra Bergstaden Røros fra vidda der nord,

som ungjente dro du avsted

ja ungt var blikket -med smil om munn

en fjellblomst - lita og sped.


Til Hedemarksbygdene ferden gikk

her skulle du plantes om.

Her skulle du leve - og feste rot

og møte de dager som kom.


Din barndom var frihet i enkle kår

men hvor kunnskap og vidd var stor

Din far, som var lærer , var myndig og streng

Men du var jo bare yngstebarn selv, i oppvekst hos far og mor.


Du møttes med de med erfaring og mot

som vel hadde selvtillit stor

selv var du bare vidunderlig ung,

mens du år etter år ble mor.


Kan hende det ikke alltid var lett

å holde fasaden god

Å verne sitt hjem mot kritiske blikk

ung, uerfaren om andres skikk

å opptre med sikker ro.


Om barneflokken den økte jevnt

ja plikter og ansvar var med.

Hvor fikk du vel styrke- hvor fikk du mot

og våpen å kjempe med.


Kan hende mang en stille stund

når dagen gikk over til kveld,

Da gikk dine tanker og lengsler dit nord

til barndommens vidder og fjell.


Fra der fikk du styrke - fra der fikk du mot,

etter Bergmannens harde liv.

Men vingen var stekket til videre flukt-

du var bundert som mor og viv.


Vi takker deg kjære, for styrken du fikk

til å verne om det som var ditt.

Og også fjellbyen langt der nord

Som gav deg den arven og lettet din fot-

i hverdagens mas og slit.


Vi minnes deg mor fra vår barndoms tid

så ung, så glad og så lett -

i sang og i idrett, i lek var du med -

Så rask i foten - du sprang av sted - som en ungjente

mest å se.


Ja håret det grånet - kinnet ble blekt

og gangen så smertefull tung

men fjellvidda's friske fornyende vind

den sang jo bestandig i hennes sinn

og derfor hun alltid var ung.


Aud Jorunn Ingvoldstad f. Jensen 26. mai 1916

Saturday, April 7, 2007

PÅSKEN 2007


Hei igjen,

i dag er det påskeaften og våren er på en måte kommet hit til de dype skoger. Det er fantastisk sol ute, men kaldt for det blåser liksom "fra alle kanter". Snøen er så og si borte og ser man veldig godt etter, og er inmarri ivrig, så kan en se at det knupper seg her og der ... Det ligger en vår, grønne bjerketrær og en skog med duftende friske hvitveis litt lenger frem et sted... Vi er på vei dit!!! Tenk den morgenen man våkner opp og det er varmt ute og du kjenner at sola både kiler og stikker deg i fjeset!! Det er da man kan ta med kaffen og avisen ut på verandaen uten å måtte kle på seg så mye på forhånd !! Det er ikke så langt dit ......Noen dager, kanskje uker, så er den her ! Men først er det påskemorgen og Seier over alt det onde og mørke..Det nye Livet er et faktum for Han Seiret og Han sto opp igjen !! Redningsmannen er oppstanden, er oppstanden til Evig Tid !

Klem fra ToneSol =)))
Bildet er av Elisabeth og Flipi, Lillegutt som er 10 måneder og stor gutt!! Og klar for vår!!!
Foto : Stine

Friday, March 23, 2007

Her er Jostein !


Bare noen ord fra de dype skoger, hvor drømmen om vår fortsatt er sterkt tilstede. I dag snødde det igjen, men hva gjør vel det når vi vet at snart er det april og det er jo måneden vi forbinder med snøsmelting, drypping fra hustak og hestehov i veikanten ! Kanskje campingstolen min kan få komme seg en tur ut også ....?
Min kjære Jostein , det er han som smiler så pent til meg på bildet, gleder seg også til våren og har en mengde teorier om hvordan han skal få den siste snøen til å bli borte. Kan hende han starter opp n'Stephan ( Fiat'n ) med snøfreser bak; bare for å frese bort snøen !!! Gleder meg til det, for Fiat'n har samme farge som t-skjorta til Jostein og det i seg selv er jo en av vårens farger. Så gjenstår det å se da når våren kommer hit til oss. Følg med, følg med for en dag skal du se at jeg sitter der i campingstolen med kaffekoppen, solbriller og ullpledd mens sola forsiktig kiler meg på nesen og danser polka i håret mitt. Mens n'Jostein freser bort snøen og alle dyrene våre, dvs Sjosty, Posin og Posilla, skremte ligger som skjelvende tepper under sofaen på verandan og lurer fælt. - Å skjer a ? -
Hilsen Tonesol.

Tuesday, March 20, 2007

Drømmen om vår.

Foto: Elisabeth
I dag trodde jeg faktisk at nå var våren kommet hit til de dype skoger. Jeg utstyrt e meg med campingstol, pledd , kaffe og noe å lese i , for så å finne en solplass i veggen. Var så optimistisk at jeg hengte oppe klesvasken ute og syntes i grunnen at livet var herlig ! Det stekte i ansiktet og dryppet fra hustaket. Søledammene ble stadig større og den litt grå "filmen" over vinduene ble bare enda mere grå!! - oi jeg skulle ha pusset de vinduene men ...- Gjør det senere , sa stemmen i mitt indre og jeg slikket sol fornøyd. Himmelen var faktisk blå en laaaang stund før enn mørkegrå skyer dukket opp. I løpet av , tja skal jeg si 30 sekunder, begynte det å blåse , det pisket seg opp og så kom SNØEN!!! Det var rene stormen gitt på bare minutter. Og min stakkars klesvask ble både våt, snøete og kald. Men den luktet godt i allefall. Tilbake i solveggen var bare restene av sporene etter stolen min og en sjokoladebit som ble ofret til naturen til fordel for å redde klesvasken. Kanskje våren kommer en annen dag - i allefall står campingstolen klar innenfor døren og venter ...... det samme gjør jeg !!!

Saturday, March 17, 2007

FRIKJØPT!!


Påskemysteriet fasinerer meg like mye hvert år. Det som skjedde i Jerusalem disse påskedagene, og Han som ble pisket, slått og ydmyket så ille at vi mennesker absolutt ikke kan fatte dybden og bredden av det. Han, som var den eneste uten synd ble brutalt korsfestet for din og min og alle sin skyld!! Han tok det på seg, Han åpnet veien helt frem til Tronen for oss alle! Ingen kan forstå hva Han gjenomgikk disse dagene.Han visste det selv hva som var i vente. He lived to die.... Men angst, smerte, frykt og redsel hadde Han likevel. Han var jo et menneske sånn som oss, med alle disse følelsene som overmanner oss i traumatiske situasjoner. Men Han tok det likevel, på seg på sine skuldre. Han bar ditt kors , mitt kors og alle sitt kors den lange veien opp mot Golgata for at vi skulle gå fri !! For en Kjærlighet Han viste oss. Hvilken erklæring om at Han elsker oss ! Hvordan si det på en bedre måte enn Han gjorde da Han ropte ut : Det er fullbrakt ! Så kan vi da bare bøye oss foran Han og ta imot Hans Kjærlighet og vite at vi er elsket, vi er sett og noen kjenner oss bedre enn alle andre! Takk Jesus for din Seier på Golgata - takk at Du beseiret det Onde en gang for alle!!
Altså liksom en manns overtredelse (Adam) ble til fordømmelse for alle mennesker,
slik blir en manns rettferdige gjerning( Jesus) til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.
Rom. 5,18
Tone 17.mars 2007

Friday, March 16, 2007

Røros i mitt hjerte.






Ikke noe sted er som Røros - i mitt hjerte da. Jeg elsker den vakre Bergstaden og vender stadig tilbake dit. Både fysisk og i drømmer. Min mormor , Solveig, ble født der en stormfull novembernatt i 1896. Hun var nr 12 i barneflokken og et elskelig lite barn. Så ble det sagt. Den staute mannen i klassiske Røros-klær er min mormor sin farfar Jens Pedersen Guldal f. 10/12-1818 og død 29/5-1877. Jens Var småbruker og bygningsarbeider ved Verket på Røros. Han giftet seg 28/7-1848 med Kari Olsdatter Vold ( 1824 - 17/5-1863). Om deres eksteskap vet man ikke så mye. Bare at de fikk først 3 barn : Elisabeth f. 1848 død 12 år gammel i 1860, Ole ( min oldefar ) f. 1852 d. 22/7-1922 og Peter f. 1860 d.1931. 10.5. 1863 fødte Kari tvillingene Cato og Edvard. Det var nok en fryktelig fødsel for det gikk så altfor galt. Kari , min tippoldemor, døde 17.5.1863 og tvillingene 1. og 2. juni 1863. Stakkars Jens som da satt igjen alene med to barn og i løpet av 3 år hadde mistet både sin kone og tre barn. Ole min oldefar ble derfor oppfostret hos sine besteforeldre på morssiden -Lisbet og Ole Pedersen Brynhildsvold. Han forkortet navnet til Vold. De bodde i Tufta på Røros og det var herfra Ole spant sine drømmer om å reise bort og "bli til noe". Den ganger var det som regel en vei og det var ned i gruvene. Men Lisbeth ville ikke at dattersønnen skulle ende opp der og sto på for at han skulle få seg lærdom. Ole dro til Kæbu hvor han tok lærereksamen. Han jobbet som lærer i områdene rundt Røros til å begynne med. Men det var på Røros - barneskolen - hans livslange gjerning lå. Han jobbet som lærer der til 1.juli 1922. Han giftet seg i 1875 med Johanna Maria Jonsdatter (H)Aas f. 1853 d. 1928.
Det blir historie av slik stoff som dette. For Ole utrettet så utrolig mye i sitt 70 år lange liv. Han rakk så mye og hans mest lojale og trofaste støttespiller gjennom alle år var hans kone Johanna. Ifølge bestemor var hun verdens snilleste og mest rolige menneske. Han kunne sikkert ikke fått utrettet så mye om det ikke var for henne, som alltid sto sammen med han, støttet og hjalp, lagde kaffe og mettet munner og tok imot folk til alle døgnets tider. Ole ville hjelpe alle og han syntes synd på alle de som hadde lite. Han ville så gjerne dele det han hadde med dem. De var det mange av på Røros den gangen. Og Ole gav ; mat, klær og ved. Johanna , iflg. bestemor, satt ofte oppe til langt på natt og bøtte klær og stoppet sokker. Noen ganger gråt hun. De hadde ikke overflod selv, men likevel ga de av hjertet. Jeg er stolt over denne arven og bærer den dypt i mitt hjerte. Takk til Ole og Johanna for alt det flotte de gjorde - for det sosiale engasjementet de hadde. For RAUSHET og OMSORG og at de ga liv til det mennesket som betydde så mye for meg i min oppvekst - kjæreste bestemor Solveig.
Skulle ikke forundre meg om jeg kommer til å skrive mer om Røros her.....